Just for The Record…

Hawkwind – “Into The Woods”
Gamle hippie band som Hawkwind med en snart 50 års fartstid bak seg, gjør her et godt eksempel på å enda høres friske og spontane ut. Med eneste orginalmann igjen, Dave Brock på vokal, gitar og synth, fortsatt med sammen med Richard Chadwick på slagverk, Mr. Dibs og Haz Wheaton og Magnus som nyere besetning er dette den beste Hawkwind skiva siden 2010 sin “Blood Of The Earth” eller tilogmed “Alien 4” fra 1995. Denne skiva er en oppfølger til forrige plates konsept, “The Machine Stops”, som den het, basert på E. M. Foresters SF fabel om et dystopisk undergrunns samfunn der menneskene lever i kubikkrom med dataskjermer og aldri har vært på overflaten, og her er altså vi ute i naturen igjen. Sterkeste låter er “Have You Seen Them?” som er en happy hippy låt om alver og tusser, og “Space Ship Blues”, en slags “Silver Machine” med banjo klimpring og country tilsnitt. Bra skive, langt bedre enn “The Machine Stops” og “Onward” skivene.

Danzig – “Black Laden Crown”

Glenn Danzig, mannen fra band som Misfits og Samhain spiller punk-sump-djevel-blues metal etter formel fra de tre første Danzig skivene “Danzig”, “II: Lucifuge” og “III: How The Gods Kill” bare i en slags billig tegneserie versjon som han har gjort siden midten av 90-tallet. Det kunne likegjerne vært “666: Satan’s Child” eller “777: I, Luciferi” skiva med saker som er ekko av “Wicked Pussycat” fra den sløvis eraen, med glorete tegninger av Simon Bisleys penselstrøk i seriestil av vampyrkvinner og Djeveldyrking i Hælvete. Sterkeste låta her er singelen “Devil On HWY 9”, veldig kul sak det gode gamle Glenn hojer og hyler om Djevelen som en roadmovie på gammel Jim Morrison blues lest. Forrige Danzig skive var veldig flott cover / tribute skive som het “Skeletons” ifjor, der kan nevnes Black Sabbath og ZZ Top m.m. som fikk Danzig behandling. Kjøp begge om en vil, de er begge bra!

Paul Roland – “White Zombie”

Roland er en gammel traver i barokk undergrunns psykedelia og euro-syre-pop scenen siden starten i 1980 med “The Werewolf of London” skiva under navnet Midnight Rags. Sterke skiver siden da har vært “Danse Macabre/Burnt Orchids”, “Roaring Boys”, “Pavane”, “Re-Animator” for å nevne et fåtall skiver fra en diskografi på 25 album eller så. Forrige to skivene, “Bates Motel” og “Bitter & Twisted” noen år tilbake var sterke. “White Zombie” er på ett italiensk label med italienske session musikere og kommer som en digipak (altså en papp cover). Det hele blir en konsept rundt Voodoo og Baron Samedi og Zombier, selvfølgelig. Den beste låta er nok singelen “Mambo Jo” om en slags Voodoo heksedatter som altså heter “Mambo Jo” som var født som slange og katt og flaggermus før hun fikk menneskekropp. Sikkert en historie over en kaffe eller hva. Jeg gikk glipp av Rolands akustiske konsert med Bevis Frond på Rypekroken Roadhouse i Lier her i Juni. Det grunnet transport osv. Men skiva er helt topp som en kan vente av Roland.

Necrowretch – “Satanic Slavery”

Necrowretch er et fransk old skool Death Metal band med Black Metal vokaler. Veldig solide saker og bygget på den typiske gamle Earache label skolen som omfattet band som Napalm Death, Bolt Thrower, Entombed og Vader. Tittelsporet “Satanic Slavery” er den mest gangbare “låta” her og den har en kul psykedelisk video montage av cover tegningen med masse øyne og hårete djevel i midten. De tidligere skivene deres er på Century Media som så mange har valfartet til for suksess på major label som CM, men nå er de altså på Season Of Mist, som vel nok har mer kredibilitet. Kun for deppa tider eller hvis du har fyrt opp en pipe eller joint og vil se den kule Video snutten på YouTube. Resten av skiva er straight up samma greia, helt kult, gjennomført tung bråkehue musikk.

Isildur’s Bane & Steve Hogarth – “Colours Not Found In Nature”

Steve Hogarth, vokalist i Marillion 1987-2017, har 30 års fartstid med de og tidligere ett band som het The Europeans. Marillion fans er splittet mellom eraene da Fish sang 1981-1986 og Hogarth som tok over etter den store Skotten som Fish, og etter noen skiver streit old skool symfo som med Fish era’en (Marillion skiver som “Seasons End” og “Holidays In Eden” med Hogarth) ble Marillion et band for mange ett avleggs band med dårlige skvip av pop prog som “Brave” og “Marbles” skivene. Likevel er fanskaren rimelig hardcore og Hogarth er flink han, og her med symfo bandet fra Sverige, Isildur’s Bane (tatt fra J.R.R. Tolkien, akkurat som Sil-Marillion) gjør det fet god gammal Fish era pumpeorgel prog med catchy hooks og fine melodier. Denne skiva er en stayer i motsetning til nymotens Marillion suppe, og avslutteren “Incandecent” det flotteste jeg har hørt prog wise på lenge. Hele skiva er bygget på slik vi husker 80 talls Marillion ca. “Script For A Jesters Tear” og “Fugazi” og andre klassikere, og Hogarth er flink med tekst og sang. En ace prog skive med andre ord.

Christian Death – “The Garden of All Evilution”

Hva kan en si om kult deathrock bandet eller bandene som het Christian Death? Rozz Williams fra den tidlige gruppa tok livet sitt i 1997 da han ikke lenger fikk bruke band navnet blandet med narko depresjon. Valor Kand er hovedmann med kona Maitri siden midten av 80 tallet og de ga ut skiver samtidig med Rozz sitt band som også het Christian Death. Akkurat som Rozz er Valor en evil bibel kis og heroin junkie. Bare minus kristus kompleksene til Rozz, skal en tro han selv. Rozz og Valor var sist sammen på samme Christian Death skiver som “Ashes”, “Catastrophe Ballet” og “The Decomposition Of Violets” på tidlig 80-tall. Her går det i egyptiske ruller og bibelske sitater, om Shadow Kingdom og MK-Ultra konspirasjoner. Tittelsporet og “Illuminazi” er tøft spilt darkwave/deathrock i beste goth stil. Valor og Maitri fyller ut som trio med nye medlem Jason Frantz. Her er altså soundet fra Los Angeles batcave miljøer i lys levende tilstand. Ett levende lys tennes på Bibelskolen, siden dette er veldig gangbart for alle troende og tvilende blant oss.

The Legendary Pink Dots – “Chemical Playschool 16+18+19+20”

Chez Dotz, ledsaget av profeten Edward Ka-Spel og The Silverman med bassist Erik Drost og tekniker Ray Steeg, er en ytterst produktiv bedrift siden starten i 1980. Noe av den gamle mystikken er byttet ut med en rar jamrock og industriell drone sound, men saker som “The Only Living Doll In The Dolls House” og andre stykker musikk med spoken word om Aliens som bringer fred og organisk Yogurt fra mange måner til oss på jorda er fortsatt psykedelisk og syrete. Dette er en 4 diskers sak, der vol. 16+18 kom ut som CD-R et par år siden på bandets Bandcamp side, med helt annet cover art. Her har Beta Lactam Ring Records gitt ut alle 4 volumer som en nummerert slipcase / digipak edition. Labelet er visst mer eller mindre defunkt og hadde vanvittige problemer med å oppfylle og sende ut ordrer. Dette er altså der LPDs eksperimenterer og over 4 CD’er blir staying power litt å ta i, mye gromt, mye ræl, og ikke noe er like bra glanstiden 1980-1998 synes jeg, da bandet eksperimenterte med post pønk, anarko prog og space rock. Det flyter litt ut, men dette er for de spesielt innvidde eller hva.

ST 37 – “I’m Not Good”

Austin, Texas bandet som har spilt en slags psykedelia-space-pønk siden starten i 1987 har utallige obskure kassett og Vinyl og CD utgivelser bak seg. Med band som F/i og Vocokesh tar de noise musikk og jacker det opp med Hawkwind infusert new wave pønk attitude. Her debuterer ST37 på Cleopatra labelet som er en major move for dem. CD’en kom ut et par år siden, og undertegnede bidro med en illustrasjon i CD coveret. Den er nå ute som dobbel LP med ett ekstra spor. Det er nok ST37 sin beste skive siden 90 tallet om ikke bedre. Låter som “Baxty” og cover låten “The In Crowd” er grungy symfo pønk fra USA’s syre undergrunn. Ifjor turnerte ST37 med Acid Mothers Temple fra Japan, og det var en stor greie for dem. Kanskje mest i kjølvannet av band som Chrome (Helios Creed & Damon Edge) spilles USA noise psykedelia helt ut men er ikke utiljengelig som musikk sådan. ST37 er ett band så variabelt kvalitets og kvantitets messig, men med en Cleopatra kontrakt så er “I’m Not Good” en milepæl for dem, ett virkelig gromt stykke syre rock.

Hawklords – “Fusion”

Hawklords? “hæ vakke det den skiva med Robert Calvert i 1978? Den som er kjent for låter som “PSI Power” og “Free Fall”?? Spør gamle frikere. Jo, stemmer det, det var ett legendarisk Hawkwind sideprosjekt og endel år siden bestemte seinere Hawkwind folk som Ron Tree og Jerry Richards å rekruttere gamle Hawklords synth folk som Steve Swindells og Harvey Bainbridge i ett nytt Hawklords. Nå har de 5-6 skiver bak seg på Shellshock labelet og musikken er en slags “Punkwind” ala The Stranglers og The Damned i motsetning til “Punk Floyd” svevende psykedelia. “Fusion” er en god skive, etter samme lest som de andre skivene til denne litt apokryfiske inkarnasjonen av Hauke Herrene. På denne skiva er Kim McAuliffe fra bandet Girlschool gjest på en låt, “SR-71” og ellers er Ron Tree sin pønka Hawkwind vokal like kul som hans tid i hovedbandet på 90-tallet. Jeg er bare litt trøtt det her full trøkk sang, refreng, solo greia ala “No More Heroes” eller hva, pønk formulaisk Hawkwind musikk. Jeg digger dette, helt topp, men de burde gjøre noe eksperimentelt fort som faen men akk ja, pønk greia til Hawklords er bedre enn hva pønk band gjør nåtildags så bare gå til innkjøp.

The Damned – “40th Anniversary Tour – Live In Margate”

Hva kan sies om det første 76-punk bandet som fikk kontrakt og ga ut singel sammen med andre band som The Clash, Sex Pistols og The Buzzcocks samme år ca. 1976-77, i kjølvannet av New York og Detroit punken? The Damned har krysset sjangere via vampyr pønk til psykedelia og gothic rock over årene. Siden 90 tallet da Rat Scabies (trommis) ble sparket i favør av returnerende gitarist Captain Sensible (tidligere bass) har Sensible og vokalist Dave Vanian ledet The Damned med nye medlemmer som Monty Oxymoron (en gammel brilleslange krølltopp hippie på keyboard) og youngbloods som Stu West og Pinch på rytmeseksjon, i det nye millenium. 2001 skiva “Grave Disorder” hadde tilgmed The Sisters of Mercy bassist Patricia Morrison med og 2008 skiva “So, Who’s Paranoid?” var siste studio skive. Det er gøy med The Damned, det er artige kommentarer fra Vanian, som gammel vampyr kis som ikke er så skummel lengre, med tut og kjør gamle pønk era låter som “New Rose”, “Born To Kill” og “Fan Club” blandes med nyere 80s-00s saker som “All Alone Again Or” (cover av bandet Love, fra “Anything” skiva 1987) og “Street Of Dreams” og “Eloise” (fra “Phantasmagoria”, 1985) og “A Nation Fit For Heroes” (fra “So, Who’s Paranoid?”). 40 års jubileum for The Damned og hele pønken på badestranden i Margate i Kent, hvor Dave Vanian ferierte med mor og far i 1965 sist, skal vi tro ham. Dette var en crowdfunda dobbel CD-R som nå kort etter går for dyre dommer på Discogs. Spørs om den ikke trenger en bedre sirkulert ny utgivelse, siden den kom ut til Pledgers ifjor.

Edward Ka-Spel & Amanda Palmer – “I Can Spin A Rainbow”

Edward fra The Legendary Pink Dots har her sammen med gamle 80-talls Dots fiolin medlem Patrick Q. Wright gjort en kollaborasjon med blodfan og Dresden Dolls vokalist Amanda Palmer, som for noen år siden kjendis-giftet seg med Neil Gaiman i tillegg (for de som husker Sandman tegneserien). Dette er noe rart, ett slags duett med en ekstra fiolin som har spilt for fulle hus i USA og Europa på turne i vinter og i våres. Dette grunnet Palmer, som er en stort selgende artist. Palmer var blodfan av Dots som skolejente på tidlig 90 tall og Dresden Dolls varmet opp for The Legendary Pink Dots før de fikk egen suksess. Så her er noe å betrakte. En obskur okkultistisk “Berliner-Goth-Kineser” (magisk dverg? Hobbit?) profet som Ka-Spel og en postpønk chanteusisk Palmer på piano og hver synger sine vers. Tekstene er obskure, vet ikke helt om jeg har nok innsyn i symbolikken og det skyggelagte her. Det er greit, akustikken og stemmene er tydelig “i boks”. Men noe mangler, det er for tilbakelent ingenting tar lissom helt av, annet en duettene. Da nås klimaksene her og der, men det er hverken Dolls eller Dots i sitt ess. Men kose skive er det. Kom ut på Cooking Vinyl som crowdfundet sak og det er jo noe Palmer er aktiv med. Jeg er litt redd Edward er litt i skyggen av Palmer, men ikke nå lenger. Nyinvidde fra Dresden Dolls fanskaren kan dyppe inn i LPD diskografien akkurat som ihuga Skinny Puppy fans kunne dengang bandet The Tear Garden startet med cEvin kEy og Dots folk med i gruppa. Apropos det er nye The Teargarden skiva ute i dette øyeblikk, atter en crowdfunding prosjekt. Som The Dots alltid sier, “Sing While You May”!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s